Arne Mo har med Skywayman boltra seg i den optimale guttefantasi. Vi følger herrene Tryggve og Vidar der de suser av gårde i bilen Leif. De drikker øl, banner, dreper sauer og erobrer (merkelig nok) mange kvinner på sin vei. Noen ar vakre som gudinner, andre så stygge at det grenser til kunst. De lever og ånder for hanggliding. Livet på landejorda blir for komplisert, og da er horisonten og flyginga drivkrafta. Lufta er en levende organisme, som bærer dem på myke vinger inn i vektløshet og lykkerus.
Bortsett fra at de omtalte mannfolka ikke er gifte, kunne dette vert et maskulint svar på ”hustruer”. Desillusjonerte menn, som lever turbulent og opprørsk i moden alder – joda, der har du plottet. Fortellinga om Tryggve og vidar har ikke noe spesielt budskap, men den gode fortellerevnen og den vanvittige humoren redder romanen i havn. Beundringsverdig morsom er Arne Mo – boka bobler over av halvgale utsagn og guttepek. Den kan betraktes som en luftig kjærlighetsroman, eller en humoristisk mannfolkskildring som pirker bort i sjarmerende ungkarsfakter, og mer usmakelig lassisoppførsel.
Forfatteren har over to hundre timers erfaring som prikk på himmelen, bak seg. Det hersker ingen tvil om at han elegant har overført gleden og ekstasen ved hanggliding til papiret. Har du ikke ønsket å fly før, så kribler du i alle fall av lyst etter å ha fløyet med bokas hovedperson, Tryggve. Helt fra han var seksten og brukte topplua som hjelm, til han bestemmer seg for deltakelse i NM, er denne hobbyen det eneste trygge holdepunktet i tilverelsen. Selv om det er langt fra trygt. Dramatiske episoder og halsbrekkende stunt, er en del av moroa.
Arne Mo forteller så det skummer. Med en fantastisk og glitrende intelligent humor og psykologisk innsikt, kombinert med evnen til å ta typer på kornet, blir dette en sann glede å lese. Oppturen starter fra første side, og etterlater en real nedtur og bakrus ved veis ende.




Omtale
Aftenposten Morgen
Jan Verner-Carlsson